Aconcagua – 6962m. Giganten i Andesfjellene.

Turen er gått av Håvard Harr Lillevik og Trond Løvbakk fra 5 januar til 19 januar 2024.

Turen er gjennomført uten guide og uten støtte fra ekspedisjonsselskaper. Den er derfor utenom det vanlige og inneholder en del tips for de som måtte ønske en lignende opplevelse. Vi vil å gi en del informasjon som er til god hjelp for de som ønsker å ta en slik ekspedisjon med et eksedisjonsselskap.

Aconcagua er kjent for å være verdens høyeste fjell utenfor Himalaya. Aconcagua ligger sentralt i verdens lengste fjellkjede Andesfjellene som strekker seg gjennom Sør-Amerika. Fjellet ligger i Argentina og nås best fra Mendoza. Aconcagua ligger i den provinsielle naturparken Parque Provincial Aconcagua. Det er adgangskontroll og sjekkpunkter i parken. Det kreves skriftlig tillatelse for å entre og oppholde seg i parken. Tillatelse for å bestige Aconcagua uten assistanse må kjøpes i Mendoza ved å henvende seg til Centro de Informes Parque General San Martín. Går man med guide eller benytter seg av assistanse fra et selskap vil de hjelpe med tillatelsen.

Avreise og adkomst til parken.

Vi bestemte oss for å møtes i Argentinas hovedstad Buenos Aires den 2 januar 2024 for så å reise sammen til Mendoza den 4 januar. avreise fra Norge var 1 januar på ettermiddagen. Flyturen fra Europa tar i underkant av 14 timer. Håvard hadde fly fra Amsterdam med KLM og Trond fra Frankfurt med Lufthansa. Grunnet tett overgang og mye snø på Gardemoen ble Trond forsinket med 1 døgn og kom seg ikke til Buenos Aires før den 3 januar. Med en dag i buffer før avreise til Mendoza gikk det fint. Flyet fra Buenos Aires til Mendoza gikk 05:00 om morgenen fra flyplassen Aeroparque Jorge Newbery. Vi fløy med jetSmart. JetSmart byttet flyvningen vår fra en senere tid på dagen til grytidlige 05:00. Men sånn kan det være med lavpris flyvning.

Dagen vår i Buenos Aires brukte vi til å se litt turiststeder og nyte godværet. I Buenos Aires bodde vi i området Palermo. Palermo føltes som et bra sted med et godt utvalg spisesteder. For å komme oss rundt i byen brukte vi Uber. Det kostet rundt 60 kroner per tur å flytte seg rundt i byen. På flyplassen etter å ha kommet fra Europa ble vi umiddelbart utsatt for svindel fra taxier som tok 500 kr (50 USD) fra Håvard og dagen etter 350 kr (35 USD) fra Trond for å kjøre til sentrum. Det anbefales derfor å ha Uber klar på forhånd og gå ut fra terminalen å bestille bil selv fra telefonen. Til sammenligning kostet det 130 kr (13 USD) å ta Uber til flyplassen på hjemreisen.

Vi kjøpte eSim til telefonen fra Airalo for å ha mobildata på turen. eSim med 6gb data kostet 260 kr (26 USD) og holdt gjennom oppholdet. Hastigheten og dekningen på mobildata er sånn høvelig i Argentina. Mange steder har WiFi tilgjengelig for kundene sine.

Framme tidlig om morgenen i Mendoza reiste vi rett til hotellet og la fra oss bagasjen før vi gikk til Parque General San Martin hvor vi hadde forstått man kunne kjøpe klatretillatelse. Litt før kl 08:00 sto vi klare å ventet spent på åpning. Dørene åpnet og vi gikk bestemt til skranken for å bestille tillatelsen.
Svaret fra ekspeditøren på vår selvsikre bestilling var at det ikke er mulig å kjøpe tillatelse akkurat nå. Grunnen var en regjeringsutfordring som hadde satt en begrensning på 1 million pesos (ca 12,700 kr i øyeblikket) for kontantuttak pr måned. Vår tillatelse kostet rundt 13,500 kr (1300 USD). Så tillatelsen var ikke mulig å kjøpe. Han fortalte han måtte sende tre franskmenn på dør bare dagene før.
I fortvilelse forklarte vi behovet for å ha tillatelsen klar til å entre parken neste dag.

Igjen forklarte ekspeditøren at pengeoverføringen måtte gjøres med Western Union i sentrum, og siden det ble regnet som et kontantuttak kom det ikke til å fungere. Men det fantes kanskje en mulighet, å fant fram et papir med bankdata til Direktoratet for fornybare naturressurser.

Informasjonen kunne la oss gjøre en direkte bankoverføring til Argentina og gi oss en tillatelse. Men dataen manglet SWIFT-nummer. Trond hev seg i søkingen og fant et mulig SWIFT-nummer og fortalte mannen bak skranken hva som manglet. Vi fikk veldig god hjelp og ekspeditøren sjekket SWIFT-nummeret med noen som jobbet sentralt i direktoratet. I retur fikk vi et korrekt nummer og kunne sende penger direkte i nettbanken. 90 minutter, 1300 USD i pengeoverføring til Dirección de Recursos Naturales Renovables, utveksling av forsikringsdokumenter og utfylling av skjemaer marsjerte vi ut fra turistkontoret med tillatelsen i hende.

Kjøp av klatretillatelsen virket umulig, å mannen bak skranken var litt sjokkert selv der han skrev den ut til oss. Han var veldig hjelpsom der han kunne. For vårt tilfelle slapp vi unna med å vise kvittering for at pengene var sendt. Vi slapp å vente på at de faktisk var overført. Egentlig gjøres overføringen ved å få en faktura man går til Western Union med å betaler, for så å komme tilbake til turistkontoret og hente tillatelsen. De jobber med å få på plass smidigere løsninger i framtiden. Om man bruker assistanse fra et ekspedisjonsselskap koster tillatelsen 800 USD. Tillatelsen er gyldig i 20 dager fra den dagen man bestiller innpass. For oss var dette fra 5 januar.

Vår første utfordring på ekspedisjonen var løst.

Parque Provincial Aconcagua. 2850 moh.

5 januar 2024. For å komme oss til parken bestilte vi en Uber fra Mendoza til Parque Provincial Aconcagua. Turen er 185 km og kostet oss ca 550 kr. Vi ga litt ekstra i tips til sjåføren for den lange turen. Alternativt er det mulig å ta buss for 30 kroner. Eller man kan få satt opp transport av et ekspedisjonsselskap dersom man kjøper deres tjenester for turen.

Turen til parkens inngang tok litt under 3 timer og gikk gjennom et unikt landskap for oss nordmenn.

Framme ved parkens inngang gikk vi innom turistkontoret for å signere oss inn i parken. Inne i parken må man melde seg inn ved Basecampene Confluencia og Plaza de mulas. I tillegg må man innom en helsesjekk på disse stedene før man kan fortsette ekspedisjonen.
Etter signering fikk vi utlevert 2 poser hver. En hvit pose for søppel, og en oransje pose for menneskelig avfall. Begge posene må leveres inn og signeres ut i basecampen Plaza de mulas på returen.

Etter å ha skrevet oss inn startet turen innover parken. Allerede i starten ser man toppen av Aconcagua. Turen innover dalen starter med lav vegetasjon som avtar i mengde etterhvert som man beveger seg oppover.

Terrenget er stort sett grus, sand og stein. Noen partier har grei sti det er enkelt å holde bra tempo på, men stort sett er det en del løst underlag som holder tempoet nede. Med våre rundt 35 kg tunge sekker merket vi fort at denne turen kom til å bli en utfordring. Et av målene for ekspedisjonen var å gjøre mest mulig uten støtte. For oss betydde det å selv frakte alt vi trengte for ekspedisonen fra inngangen av parken på 2850 meter over havet til øverste basecampen Nido de Cóndores på 5500 meter over havet.

Når man går turen med et ekspedisjonselskap, enten med full pakke og guide, eller om man kun kjøper støttetjenester vil man ha tilgang på muldyr for å frakte utstyr opp i fjellet. Man slipper da unna med å kun bære dagstursekk med litt utstyr i. Tiden for å komme fram til basecampene reflekterer dette. Der det var foreslått å bruke 3 timer fra inngangen til Confluencia brukte vi 5 timer og 40 minutter på 8.4 kilometer og 550 meter stigning.

Confluencia – 3400 moh.

Framme i Basecamp Confluencia var det rett inn på helsesjekk. Man bli undersøkt for oksygenmetning i blodet, blodtrykk og andre symptomer på høydesyke. Har man farlige symptomer som samling av væske i hodet eller lungene blir man flydd ut og ekspedisjonen er ferdig. Andre mindre truende men normale symptomer som lett hodepine, høyere puls, og tyngre for å puste er ting man må følge med på og se til blir bedre etterhvert som man tilpasser seg høyden.

Når vi var framme i Confluencia forsto vi det ville bli for tungt å bære alt utstyret vi tok med oppover fjellet i én omgang. Vi fant derfor ut at den beste løsningen ville være å dele utstyret i to og frakte en del opp til neste basecamp, gå tilbake og frakte resten opp neste dag. I tillegg ville dette hjelpe å tilpasse oss høyden ved å akklimatisere oss på en god måte. Planen ville øke tidsbruken litt mer enn vi hadde håpet, men det virket som den beste løsningen. En annen løsning vi hadde tenkt var å gå halvveis til neste basecamp å slå leir, men dette var strengt forbudt da det er forbud mot å sove andre steder enn inne i basecampene.

Før avreise leste vi på internett at det kun var akseptert med amerikanske dollar i fjellet. Dollar hadde vi lite av, og det var umulig å få tak i dollar i Mendoza for tiden. Vi tok ut en del Pesos i håp om å kunne bruke den lokale valutaen i basecamp. Totalt hadde vi rundt 270 USD og 250,000 Pesos til sammen. Ved inngangen til parken spurte vi om det var mulig med pesos. Det var en selvfølge man kunne betale med den lokale valutaen.
Kursen vi fikk var dårlig da vi betalte 1000 pesos pr dollar mot kursen på rundt 800 pesos pr. dollar når vi var der. ekspedisjonsselskapet Inka Expediciones tar kort.

I confluencia er teltplass, vann og toalett inkludert i klatretillatelsen. Toalettfasilitetene i fjellet er veldig enkel utedo. dopapir er ikke tilgjengelig på den felles toaletten i Confluencia. Håndsåpe må man ha med selv.

Vi kjøpte oss noe kveldsmat i Basecamp for å få i oss næring. Høyden begynte nå å påvirke apetitten negativt.

Plaza de mulas- 4400 moh.

6 januar 2024. Neste morgen begynte vi prosjektet for å flytte utstyret vårt opp i fjellet. Vi planla å ta med oss klær, tunge fjellsko og diverse annet vi kun trengte senere på ekspedisjonen. Vi pakket alt dette ned i toppstøt-sekkene våre og startet ferden opp til Plaza de mulas. Turen fra confluencia til Plaza de mulas er 17.5 kilometer og gir 1000 høydemeter. En ganske seig etappe, og enda seigere med slitne kropper, lite tilpasset høyden og viten om at vi måtte gå den totalt 3 ganger for å få alt utstyret opp til Plaza de mulas.

Med en del mindre vekt på ryggen gikk turen smidigere enn dagen før. Vi var godt fornøyd med avgjørelsen om å løse det på denne måten. Terrenget fra Confluencia til Plaza de mulas begynner med myk sandsti, og går over til mer steinete løst landskap.

Turen går opp igjennom Valle de los Horcones Superior (Horcones Superior Valley). Med fjell på begge sider med unike fasonger og høye topper er det unikt i forhold til fjellene vi har hjemme i Norge. Turen er lang, så det er verdt å bruke pausene til å ta inn over seg inntrykkene fra området man er i.

Langs ruten treffer man på noen elver. Disse endrer løpene sine litt etterhvert og krysningspunktene var litt forskjellige fra hver gang vi gikk her.

Turen fra Confluencia til Plaza de mulas var foreslått til 8 timer basert på hva skiltene i parken beskrev. Vi brukte 9 timer og 30 minutter opp første gang.

Etter ankomst Plaza de mulas meldte vi oss inn i vakten litt etter klokken 19 og fortalte vi tenkte legge i fra oss pakningen og gå ned igjen. Det ble umiddelbart og kontant avslått. Det var nemlig ikke lovt å ferdes mellom Confluencia og Plaza de mulas etter mørkets frambrudd.
Det beste rådet vi fikk av parkvaktene var å omkomme til eksponering i løpet av natten. Men innenfor basecamp da.
Dette var en ny påminnelse om at dette fjellet ikke er ment å bestiges på egenhånd med egne begrensinger.

Fortvilet og noe tilbakesatt oppsøkte vi nærmeste ekspedisjonsselskapet; Inka Expediciones. Vi forklarte situasjonen og fikk muligheten til å leie et telt igjennom natten mot 50 USD. Vi fikk låne to soveposer av to ansatte i selskapet for 50 USD stykket. De forsøkte seg først på 100 USD pr. stykk, men halverte prisen sin etter litt forhandling. 1500 kr (150 USD) fattigere og noe oppgitt fikk vi kjøpt oss noe mat i basecamp før vi kom oss i soveposen for natten.

Natten på Plaza de mulas var første natten over 4000 meter. Det blåste en del som holdt oss mye våken. Kroppene var ikke akklimatisert ennå og natten bydde på høy puls og hodepine.

Neste morgen gikk turen tilbake til Confluencia. Med bare vann å bære på var det en smidig tur nedover dalen. Vi returnerte til Confluencia og slappet av på ettermiddagen før vi dagen etter fraktet resten av utstyret vårt opp til Plaza de mulas.

8 januar 2024 var vi etablert i basecampen Plaza de mulas med alt utstyret vårt.

Vi betalte 15 USD pr. dag for å ha teltet vårt slått opp i Basecamp. Inkludert i prisen var tilgang på toaletter og vann. Vi brukte Inka Expediciones sine fasiliteter. Men de andre operatørene har også et tilbud. Fordelen med Inka var kortbetaling. Vi måtte spare kontantene der vi kunne. Noe som viste seg å være lurt senere.

Dagene var preget av mye vind og vi fulgte nøye med på værmeldingen på grunn av det. Vi hadde ambisjoner om å kunne nå toppen allerede 13 eller 14 januar. Men prognosene var svært dårlige. Et gjentakende emne i campen var været og den dårligere sesongen det hadde vært. Det kom ned en del skuffende folk fra de øvre campene som måtte avslutte sin ekspedisjon. Vi kjente på spenningen og frykten for at vi selv måtte reise hjem uten noen topp. Vi så oss nødt til å ta en hviledag for å restituere oss selv, tilpasse oss høyden og følge med på værmeldingen. Denne dagen tok vi å vår andre og siste obligatoriske helsesjekk. Vi fikk bedre resultater denne gangen enn lenger nede i Confluencia.

Plaza Canada – 5050 moh.

10 januar 2024. Med mål om å nå toppen startet vi prosedyren med å flytte utstyret vårt opp i fjellet. Vi fant fram toppstøt-sekkene med diverse innhold og flyttet de opp til Plaza Canada på 5050 moh. Over Plaza de mulas er man fri til å ferdes når man måtte ønske. Parkvokterne krever ingen inn- og utsjekk av basecamp mellom disse. Dagen ble brukt til å flytte materiell oppover for å returnere til Plaza de mulas med plan om å frakte resten opp neste dag. Vi la sekkene våre i et par søppelposer og la stein over de for å ligge igjennom natten.

Tilbake i Plaza de mulas ble vi fort skuffet av siste værmelding. vindsstyrken den 13. og 14. hadde gått opp, og det som lå an til å bli aktuelle dager for et toppstøt var nå helt uaktuelt. Dette låste oss fast i Plaza de mulas hele 11. og 12. januar. Dagene i basecamp var gode for akklimatisering. Vi fulgte nøye med på værmeldingen framover ved hjelp av noe svak Wifi vi betalte for av Inka. I tillegg fikk vi brukt en datamaskin inne hos administrasjonen til Inka i basecamp. I løpet av dagene så det ut til at vinden kunne minke natt til den 17 januar. Vi bestemte oss derfor for å handle ut i fra det og ta ekspedisjonen vår videre opp i fjellet. Det gjensto to rykk til med alt utstyret vårt før vi var i den høyeste campen vi planla å etablere i. Toppstøtet planla vi fra Nido de Cóndores på 5500 meter.

Med resten av utstyret pakket ned forlot vi Plaza de mulas for Plaza Canada.

Over Plaza de mulas føltes det igjen som en ordentlig ekspedisjon. Ingenting kostet penger, ingen krevde å se noen papirer, og vi måtte leve av det vi hadde med oss. Over Plaza de mulas kommer posene utlevert ved inngangen av parken til bruk. Den hvite for avfall og den oransje for menneskelig avfall. Posene skal leveres inn igjen med innhold når vi kommer tilbake til Plaza de mulas og signeres for. Posene leveres hos den operatøren man kjøper tjenester av for opphold i basecamp. For vår del ble det Inka Expediciones.

Prosessen å flytte oss oppover gikk veldig greit. Vi gikk på lave tursko hele veien opp. Vinden var kald, så vi måtte ha på oss ull under ytterplaggene.

Nido de Cóndores – 5500 moh.

15 januar 2024. Vi var nå etablert med oss selv og alt utstyret vi hadde på Nido de Cóndores. Dette var den høyeste basecampen vi planla å oppholde oss på. Det finnes camper høyere opp, men vi følte et toppstøt herifra og opp til 6962 moh. måtte gå bra. Denne dagen blåse det mye og oppsett av telt ble en utfordring. Vi måtte fylle på en del stein rundt bardunene for å holde teltet oppe.

All aktivitet var nå veldig krevende. På denne høyden har man tilgjengelig ca halvparten av oksygenet som ved havnivå. Oppsett av telt, henting av stein og fylling av vann var alt krevende, men nødvendige for å klare dagen på en god måte.

Det var to måter å få tak i vann på. Enten smelte snø, eller hente vann i et lite islagt tjern litt bortenfor campen. Det var knust et hull i isen for å ha tilgang på vannet. Vi valgte å hente vann for å spare tid og bensin. Vi kokte ikke vannet, og hadde ingen utfordringer med det.

Toalettbesøk løste vi ved å spørre pent hos ekspedisjonsselskapene om vi fikk låne de dedikerte teltene deres til oppgaven med lovnad å ikke ta noe eller legge noe igjen. Det var her de oransje posene vi fikk utlevert av vakten kom til bruk. Heldigvis fikk vi lov til dette.

Natt til 16 januar 2024. Den verste natten vår i telt. Det blåste ekstremt mye om natten. Nede i Plaza de mulas hadde det løsnet et par kuppeltelt som hadde skapt ødeleggelser. Det var anslått å ha blåst full storm i Plaza de mulas, og kjentfolk anslo det må ha blåst godt over orkan styrke ved Nido de Cóndores. Teltet ble presset godt ned, og rundt 02:00 falt teltet nesten flatt. Håvard fikk på seg noe klær og gikk ut for å se hva som hadde skjedd. Den midterste teltstangen var knekt og stakk rett ut av kanalen den lå i. Det var ikke annet å gjøre enn å legge seg igjen og håpe resten av teltet ble å holde. I løpet av natten mellom den konstante vinden hørte man det begynte å brøle med vind oppe i fjellet, før det noen sekunder senere traff teltet med full styrke. Vi var små der vi lå å ventet. Heldigvis hadde vi gode soveposer og godt med klær.

Neste morgen endret været seg dramatisk. Plutselig løyvet vinden, og vi kunne merke varmen av solen som kom krypende over fjellsiden. Vi fikk inspisert skadene fra dagen før, og gjennomført reperasjon med reservedeler til teltet.

Vi forsto nå at vi ble å få vår sjanse på toppen neste natt. Dagen gikk til å vente på kvelden. Ingen søvn forrige natt, og ingen søvn på dagen. Vi var for spent, og for innstilt til å sove.

Toppstøtet.

16 januar 2024. Klokken 23:00.
Tidligere på kvelden var sekkene klare. Vi hadde kokt opp noe vann så vi kunne drikke noe varmt på turen oppover. Vi forsøkte å få et par timer på øynene før vi måtte gå, men uten hell. påkledd sto vi klare utenfor teltet rett etter klokken 23 på kvelden. Kun oss, en klar stjernehimmel, og 1450 høydemeter mellom oss og toppen av Aconcagua.

Veien oppover var enkel å følge. Vi hadde ruter lagt inn på GPS’en på forhånd til å støtte oss der stier splittet. Forholdene var perfekte for et toppstøt. Vi måtte stoppe opp å ta inn over oss hvor vi var og så heldige vi var som fikk oppleve en sånn kveld på vei opp Aconcagua.

Stien er gått opp og tydelig. Fram til partiet før siste stigningen er det ingen spesielle utfordringer med underlag.

Partiene som krever fokus og forsiktighet er The traverse, og siste delen fra The Cave til toppen.

The Traverse er et parti med svak stigning noen hundre meter under toppen. Partiet flytter deg fra nordsiden til sørsiden av toppen. Partiet leder deg til The Cave. området er ganske bratt på sidene, men ikke så bratt at et fall ikke kan stanses. Her er det eneste stedet vi trengte stegjern. Det var et belte på ca 50 meter med hard snø da vi var her.
i dette området blir underlaget veldig mykt. Det er stort sett bare sand og grus her.

Etter The Traverse er det er litt brattere parti opp til The Cave. Dette området er sand, grus og litt større steiner. Noen ganger når man tråkker på steiner man tror er trygge gir de etter og glir gjennom sanden. Man må derfor være påskrudd når man flytter vekten sin oppover.

The Cave er en hylle under en overhengende klippe. Dette er et naturlig hvilested før man gir seg ut på de omlag 250 høydemeterne til toppen. Dette siste strekket har en del løs stein som flytter seg når man trår på de. Man må søke seg høyt i terrenget opp mot ryggen for å finne stien flest har gått på. Man føler seg veldig nært toppen når man forlater The Cave etter pausen, men dette siste partiet brukte vi 2 timer og 45 minutter på.

Når vi var kommet så høyt vi klarte ble vi stoppet av en liten klippe vi ikke fant noe sted å komme over. Vi gikk langs denne klippen uten å forstå veien videre. Etter litt leting fant vi en liten passasje som ledet skrått opp. Når vi gikk igjennom åpnet toppen seg. Vi kunne se over på andre siden og vi kunne se skiltet formet som en kondor. Skulder til skulder stilte vi oss forran siste trinnet opp, talte til tre og tråkket inn på toppen.

10 timer og 55 minutter etter vi forlot teltet sto vi på toppen. Bare oss to. 17 januar 2024.

Vi startet turen mot toppen et par timer før folk nomalt forlater Nido de Cóndores. Grunnen til dette var at vi ønsket å komme oss opp så tidlig som mulig etter soloppgang. En risiko med dette var å bli gående lenge i mørket, og derfor kulden. Det var en kald natt, og vi tok få pauser for å holde oss i bevegelse. Med de forholdene vi fikk lot dette seg gjøre, men hadde det vært mer vind kunne kulden blitt et så stort problem at man så seg nødt til å avbryte for å unngå skader. Det var en risiko å ta, men belønningen var stor.

På vei ned fra toppen møtte vi de organiserte gruppene. Denne dagen var det andre gode værvinduet denne sesongen, så mange hadde satt av denne dagen for toppstøtet sitt og det lå an til å blir en travel dag på fjellet. Det føltes godt ut å se andre ta seg sliten oppover fjellsiden som vi selv hadde gjort bare timen før.

På turen ned tok vi en snarvei mot Nido de Cóndores. Fra traversen er det mulig å gå rett ned på en strak linje. Dette er raskeste vei. Men fra vi forlot traversen til vi var i teltet tok det 2 timer og 35 minutter hvor vi kunne se teltet hele tiden. Det føltes som om vi aldri ble å komme fram. Med bare minutter søvn de siste 48 timene var vi rimelig nedkjørt og utålmodige.

Kart.

Grønn linje er hovedveiene. Rød linje er returen fra toppen Nido de Cóndores og teltet vårt.

Returen til Mendoza.

Etter en natt hvile på Nido de Cóndores pakket vi sammen alt vi hadde og startet på returen. Grunnet vekt og distanse lå det an til å bli en natt i Plaza de mulas og en natt i Confluencia før vi kom oss ut av parken. Første etappen var Plaza de mulas. Turen nedover gikk greit for seg. Det viktigste var å gå forsiktig på det steinete underlaget. Vi kom oss trygt til Plaza de mulas hvor vi ble gratulert av folk vi møtte. Vi fikk hver vår gratis øl fra Inka Expediciones og ble invitert på kveldens Summit party sammen med Inka Expediciones’ klienter. én øl har aldri før gitt så stor effekt.

På dagen møtte vi den første nordmannen siden vi kom inn i Parken. Frank Løke som selv var på vei oppover slo av en hyggelig prat med oss.

Vi fikk å levert inn posene med søppel og menneskelig avfall til Inka Expediciones som signerte klatretillatelsen for oss.

På kvelden før Summit party spiste vi middag hos Inka Expediciones. Middag koster rundt 50 USD pr pers og må bestilles i god tid før servering. Tilbake fra de øvre basecampene meldte behovet for penger seg igjen.

Neste morgen pakket vi ned alt atter en gang og startet turen mot Confluencia for siste natten i parken. Kort etter avmarsj innså vi hvor klar vi var for å komme oss på hotell for en seng og dusj. Vi bestemte oss derfor for å gå helt ut av parken samme dag. 25 kilometer på steinete underlag. Sekkene var blitt litt lettere siden vi kom inn og veide nå “bare” rundt 30kg.

målrettet klarte vi å gå hele strekket ut av parken. Det var bare et siste problem.

Planen er: Det må jo bare ordne seg.

Vi hadde ingen plan for å komme oss til Mendoza. På turen opp tok vi en Uber. Så snart vi fikk dekning forsøkte vi å bestille en bil, men dette uten hell. Inka Expediciones krevde 300 USD for transport tilbake. En pris vi ikke var villig til å betale. Vi bestemte oss derfor for å spørre alle vi møtte mot utgangen av parken om de visste om noe transport til Mendoza. Bussen som gikk senere på kvelden var utsolgt så vi på nett, så den var urealistisk.

Helt ved utgangen av parken hvor vi for siste gang måtte framvise klatretillatelsen og skrive oss ut av parken møtte vi en dame vi spurte om transport. Hun jobbet tilfeldigvis for Inka Expediciones og tok en telefon. Uten lovnad om plass på transport til Mendoza fikk vi sitte på til deres venteplass lenger ned i dalen. Bedre enn ingenting tenkte vi og satt oss inn.

Lettet over å endelig sitte på i en bil ble vi kjørt til venteplassen hvor vi møtte masse klienter som ventet på bagasjen sin som var fraktet ned fra fjellet med muldyr. Dette ga oss en sjanse til å nyte øyeblikket hvor vi som hadde båret alt selv nå satt å ventet på de som ikke hadde gjort det samme.

Damen fra Inka Expediciones ga oss dårlige nyheter. Transporten var full, men hun hørte litt med de andre som jobbet der om de visste om noe.

Tilfeldigvis var det en guide på stedet med en klient som hadde sin egen bil stående på stedet, og skulle til Mendoza. Han hadde plass til oss. Det var en utrolig lettelse å vite at det faktisk bare hadde ordnet seg for oss. Som takk ga vi han alle pengene vi hadde for hånd. ca 85 USD blandet i amerikanske dollar og pesos.

Ekspedisjonen var nå en suksess. vi var kommet oss trygt opp, og trygt ned.

Avsluttende tanker og tips.

Aconcagua var en fantastisk opplevelse. Det ble tyngre enn forventet, men vi presterte bra.

Fjellet er lagt veldig til rette for organiserte turer. Når vi dukket opp der uten noen assistanse fra et selskap ble vi allltid møtt med et spørrende fjes. Det er noen som tar turen uten hjelp, men den vanligste måten er å benytte seg av et ekspedisjonsselskap som stiller med muldyr, mat og i noen tilfeller portere for å frakte utstyret fra plaza de mulas til Nido de Cóndores. distansene og høydene er så store at det er i grensen for hva som er normalt uten hjelp. Dette følte vi veldig på selv første dagen.

Et mål for oss var å gjøre turen uten støtte. Helt uten noen form for støtte er svært vanskelig da man ikke kommer utenom å kjøpe tjenester fra ekspedisjonsselskapene på Plaza de mulas. I tillegg bruker man organisasjonen med muldyr når man kjøper seg mat og drikke fra operatørene i fjellet. utenom det var vi selvforsynte og bar opp alt av nødvendig utstyr for ekspedisjonen.

Vi er derfor fornøyd med måloppnåelsen for turen.

Om vi måtte ta denne turen igjen ville det mest sannsynlig bli brukt en pakke fra et av selskapene i fjellet. Å gjøre det på vår måte var nok den ene gangen.

Som nordmenn vant til allemannsretten var det litt uvant å ikke få sette opp telt hvor man måtte ønske. Norge er egentlig unntaket som har så flotte regler for ferdsel og opphold i utmark.

Vi fikk en del blandede signaler fra ansatte ved parken. Ved innsjekk fikk vi høre man kunne sette opp telt mellom basecampene, men i første basecamp fikk vi høre dette var strengt forbudt.
I første basecamp confluencia ble vi fortalt det var en god ide å gå opp til Plaza de mulas for så å returnere til Confluencia samme dag. Men så snart vi kom til Plaza de mulas fikk vi beskjed om at den planen ikke var god fordi det var forbudt å gå i mørket mellom campene.
Dette kunne kanskje være fordi vi gikk for sent fra Confluencia. Men dagene etter når vi skulle opp med resten av campen vår sto en annen parkvakt og stresset oss fordi klokken nærmet seg 10:00 og det ville bli for sent om vi ikke kom oss avgårde.

Noen utfordringer dukket nok opp på grunn av språk. kvaliteten på engelsken var spesielt lav blandt de fleste som jobber i parken. Noen nøkkelansatte i ekspedisjonsselskapene mestrer språket godt. Men de offentlig ansatte i parken hadde generelt lavt nivå. Det er derfor gunstig å kunne litt grunnleggende spansk. Argentinerne er veldig hjelpsomme, så om de ikke forsto forsøkte de ofte å finne noen som kunne oversette. har man internett er oversetting med translate nyttig.

Om man trenger noe utstyr. enten fast eller forbruk er et bra sted å starte “SHELTER” ACONCAGUA MOUNTAIN i Mendoza. De har klær, gass og noe mat. Dersom man trenger frysetørket turmat anbefales det å ta med dette fra Norge. Vi hadde ikke hell med å finne noe av kvalitet i Mendoza. Vi kjøpte noe på overnevnte butikk, men maten var ikke spesielt god. I hvertfall ikke når man måtte spise den ene retten 4-5 ganger på turen.

Kostnader.

Vi sparte noe penger på å gå uten støtte fra noe selskap. Klatretillatelsen er noe dyrere når man går alene. den koster 1300 USD uten støtte mot 800 USD når man går med støtte. Mat og drikke i fjellet er svært kostbart mot argentisk standard. Men mot prisene i et norsk skianlegg er det ikke så unikt. Vi betalte 70 kr for en kopp nykvernet kaffe fks.

Her er et grovt overslag på utgiftene vi fikk på turen. Vi har kun med det mest nødvendige vi måtte for å komme oss til og fra. Beløpene er per person. Transport til og fra aconcagua regionspark koster fks. 30 kr med buss, men 3000 kr med Inka Expediciones. Noen poster er litt flytende etter hvordan man organisreres.. Hvor bussen stopper fikk vi aldri et bra svar på. Det er ikke noe bussholdeplass rett vedsiden av parkens inngang.

Utgiftene er pr. person.

Utgift	Beløp
Flybillett t/t Buenos Aires	35000 kr
Flybillett t/t Mendoza	2000 kr
Klatretillatelse Aconcagua	13500 kr
Hotell Buenos Aires 3 netter	2500 kr
Hotell Mendoza 3 netter	2500 kr
Overnatting Basecamp eget telt. Totalt	450 kr
Forbruk basecamp. Mat, Wifi, drikke	5000 kr
Taxi/uber til og fra flyplasser. Totalt	600 kr
Transport til og fra Aconcagua park	700 kr
eSim mobildata	260 kr
Ekspedisjonsforsikring	6000 kr
Totalt	68510 kr

I tillegg til alle postene over kommer forbruk i Buenos Aires og Mendoza. Dersom man bruker et selskap til å organisere turen blir beløpet noe større. Til gjengjeld sparer man seg for en del utfordringer underveis. For oss så turen ut til å være over allerede da vi skulle kjøpe klatretillatelsen pga. utfordringer med pengeoverføringer i landet. Hadde vi ikke løst dette på stedet ville vi brukt rundt 40,000 kr hver for å snu før vi kom fram. Disse faktorene slipper man dersom man har et ekspedisjonsselskap til å hjelpe seg.

Ved kjøp av klatretillatelse må man framvise forsikringsbevis som dekker berging. Transport ut av parken er med helikopter. Kravet var minimum 5000 USD på forsikringsbeviset. Vår forsikring for berging var ubegrenset.

Pakkeliste.

Trykk på kategoriene for å lese mer. Vi har listet opp hva vi selv brukte på turen for å gi en referanse.

Ytterklær

Inner- og mellomlag

Tilbehør bekledning

Overnatting

Bæresystem

Annet

Vi begge lagde lister på forhånd for hva vi planla å ta med for å unngå dobbelt opp av en del utstyr. For å lage listene bruker vi Lighterpack.com. Listene kan nås ved å trykke på knappene under.