Falketind 2067m. Alpin stil i Norge.

Turen er gått av Håvard Harr Lillevik og Trond løvbakk den 17 juni 2023.

Falketind er et svært tiltalende fjell på måten det stikker seg ut av landskapet og lener seg over Koldedalen. Det var derfor et klart mål for oss å bestige Falketind. Vi prøvde en gang sent på høsten 2021, men måtte da snu på grunn av korte dager og mye nedbør. Vi kunne ikke ha noe uoppgjort med et så majestetisk fjell. Derfor pakket vi sekkene våre og markerte en helg i kalenderen med håp om at det denne gangen ville bli topp på oss.

Falketind er ett fjell med alt. Det har eksponering for høyde, klyving, brevandring, og lang marsj. Fjellet er derfor en utmerket plass å trene seg dersom man planlegger å besøkene alpene. For vår del følte vi oss tilbake på vei opp Mont Blanc i deler av turen vår.

Adkomst.

Kjør E16 til Tyinkrysset og ta av opp mot Tyinholmen høyfjellsstuer. Veien går snart fra asfalt til grusvei. Det kan derfor være greit å ha dette i bakhodet angående valg av kjøretøy. Følg grusveien helt inn til Tyinholmen høyfjellsstue. Herifra er det mulig å kjøre inn på anleggsveien som går ut til Koldedalen. Denne veien er av svært varierende kvalitet. i 2021 kunne vi kjøre hele veien, men i år ble vi fort stanset på grunn av snøfonner i veien. Dette betydde i overkant av 4 km i gange fra bilen til leirstedet vårt. Det er ikke mulig å kjøre helt til veien stopper da det er en bom 1.2 km før veien ender.

Lendet inn gjennom dalen er veldig skrått med mye vann og fukt. Det kan derfor være utfordrende å finne gode leirplasser. Det er ikke mobildekning i området rundt Koldedalsvatnet.

Vi fant et lovende sted på nedsiden av veien hvor vi satt leirsted for helgen. Vi forsøkte å komme oss så langt inn som praktisk mulig for å få kortest avstand til fjellet for toppstøtet. Hvor vi endte kan du se i kartet lenger ned i innlegget.

Toppstøtet.

Etter en frokost av polarbrød med egg og skogsbacon startet vi avmarsj for toppen kl 09:30. Vi fulgte veien innover dalen hvor veien går over til sti. Stien innover kan være vanskelig å følge da vardene er små og plassert litt tilfeldig i terrenget. Ruten holder seg stort sett lavt i terrenget og går nært innsjøene innover. Man skal gå ca 4 km før selve toppstøtet virkelig begynner.

Terrenget består av litt sti og mye morenelandskap. For vår del var det mye snø, så vi kunne spasere enkelt over det som normalt er balansering og hopping mellom steiner. Vi satt stor pris på å unngå mye av det steinete underlaget.

Like før enden av andrevatnet skal man krysse en elv som renner fra isbreen over. Man skal klyve seg opp terrenget på venstre side av denne elven. Det kan være vanskelig å oppdage vardene i dette området, så det gjelder å ta seg tid og finne rette veien opp.

Man jobber seg oppover i terrenget. Man klyver seg nærme fossen, og føler seg eksponert med bratte steinvegger og den buldrende støyen fra fossen. Det er en del løs stein i dette området. Så her tok vi på oss hjelmene for å være føre var i tilfellet den øverste klatreren løsnet stein.

Når vi toppet over kanten gjensto det å krysse elven på høyre side og komme seg opp på isbreen over. For vår del var elven fortsatt is- og snølagt, så vi tok på oss stegjern, fant fram øksen og knøt oss i taulag. Heldigvis gikk det uten dramatikk, og vi kunne ta oss til isbreen. På vei opp mot breen så vi mye stein på snøen som var rast ut, og vi så noe småstein rase rett foran oss på vei opp.

Brepartiet gikk veldig bra. Det var ingen åpne sprekker vi måtte passere. Herifra siktet vi rett mot toppen. Normalruten går tidlig opp til høyre og unngår stort sett snø og is. Siden hele dette partiet var dekket av snø vurderte vi det dit å bare sikte rett mot toppen. Det var en del brattere enn planlagt, men det gikk greit å sparke seg trinn inn i snøen for å klatre seg oppover. Ved toppen var det fra snø til stein. Vi tok av oss stegjern og øks under toppen for å klyve siste partiet på skoene.

Topplatået er ikke veldig stort. Det gir derfor en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Ser man innover Jotunheimen hvor fjelltoppene står på rekke og rad føler man seg fort liten uansett når står på toppen av et så fantastisk fjell.

Vi begrenset tiden på toppen da vi så en bygesky med tordenbrak nærme seg området.

På vei ned forsøkte vi å gå langs kanten som egentlig hører til normalveien. Men snøen her var så råtten at vi anså det som håpløst. Vi gikk derfor bare rett ned istedenfor.

Vi brukte 10 timer og 44 minutter fra teltet, opp til toppen og tilbake til teltet igjen. distansen ble rett under 19 km på hele turen.

Kart.

---