Mont Blanc på 9 dager uten guide.

Turen er gått mellom 12-20 september 2026 av Håvard Harr Lillevik og Andreas Løtuft.

September er slutten på den normale klatresesongen. Temperaturene er en del lavere enn på sommeren og aktiviteten på vei ned. Det betyr at det er flere faktorer som påvirker negativt, som kulde og kortere dager. Men fordelen med redusert aktivitet i fjellet er muligheten for å booke seg inn på hyttene slik at man har ett overnattingssted innendørs underveis.

Jeg besteg Mont Blanc for første gang i 2022 med min gode venn Trond. Første gang jeg forsøkte på toppen var i 2019, men ble da tvunget til å snu grunnet dårlig sikt og utfordrende forhold. Etter bestigningen med den svært tunge metoden vi brukte i 2022 hadde jeg lagt fjellet bak meg uten planer om å returnere. Men med tiden glemmer man slitet, så når Andreas en dag i mai over et par pils spurte om jeg kunne gå med han ble svaret ja. Med det som et faktum var det bare å starte planleggingen. Jeg for min del hadde alt utstyr jeg trengte fra tidligere. Men Andreas måtte gå til anskaffelse av klatreutstyr, tekniske fjellsko og isøks. Det ble begrenset med muligheter for å bli kyndig bruker av det nye utstyret før avreise. Det måtte vi legge til rette for når vi kom til Chamonix.

I Chamonix leide vi en liten leilighet på størrelse med et middels hotellrom. Leiligheten lå veldig nær gondolbanen opp til Aiguille Du Midi. Noe som ga oss oppholdssted veldig sentralt i Chamonix.

For å komme seg til Chamonix må man fly til Geneve i Sveits og ta buss fra flyplassen. Bussturen tar ca 1 time og 20 minutter. Det er flere tilbydere av bussforbindelse mellom byene. Det anbefales å bruke en tjeneste som Rome2Rio for å finne alternativer som passer best.

Avreise Norge og ankomst Chamonix.

Andreas reiste i forkant til Chamonix for å sjekke inn i leiligheten og tjuvstarte på akklimatiseringen. Jeg reiste fra Norge til Geneve 12 september og satt meg på bussen fra Geneve flyplass klokken 20:00. Jeg var framme i Chamonix klokken 21:15. Noe som ga oss tid til å finne oss til rette og spise noe mat.

Vi brukte kvelden på å spikre planen for hvordan vi skulle komme oss til toppen av Mont Blanc i løpet av uken som kommer. Første utkast var å reise opp på Aiguille Du Midi neste dag for å tilbringe tid i høyden for akklimatisering. For så å finne egnet overnattingsted på en av hyttene som går langs den klassiske Goûter ruten opp mot toppen. Alternativene som finnes på den siden av fjellet er å bo på Nid D’igle (2412 moh), Tête Rousse refuge (3149 moh) eller Goûter refuge (3835 moh). Det var kun Nid D’igle som tok i mot bookinger på nett. Vi kunne se på nettsiden montblanc.ffcam.fr hvor man kan booke seg inn at det var plass, men de ledige plassene er ikke mulig å booke for privatpersoner uten følge av guide som kan booke for dem.

Akklimatisering på Aiguille Du Midi (3842 moh) og Col Du Midi (3518 moh).

Morgenen 13 september gjorde vi oss klare for første dag i høyden. På morgenen pakket vi siste rest for en dag på isbre. Vi spiste frokost fra et lokalt bakeri og gikk til gondolstasjonen som tar oss opp til Aiguille Du Midi. For å ta banen opp må man kjøpe billett i skranken, hvor man også får tildelt en tid man kan ta banen opp. Det er mange folk som reiser opp i løpet av en dag. For å gjøre dette mulig må alle tildeles en spesifikk reisetid. På billetten får man ett tall for nummer på turen, og en ca. tid for avreise. Da gjelder det å stå klar når det er sin tur. Billetten opp kostet 83 euro tur-retur.

Gondolen pakkes så full den lar seg gjøre. Så forbered deg på å stå tett i tett. Folk har med seg diverse utstyr som paraglidere, tursekker eller ski. Gondolbanen er imponerende da den tar deg helt fra Chamonix på 1033 moh til Aiguille Du Midi med et stopp på mellomstasjonen Plan de l’Aiguille (2314 moh). Tilgjengelighet er valgt framfor komfort. Dersom man er i Chamonix for andre ting enn å bestige Mont Blanc er en tur opp til Aiguille Du Midi en av opplevelsene man bør få med seg.

Sommeren 2026 i Chamonix var preget av høyere temperaturer enn normalt. Dette hadde tæret mye på fjellet. Det var lite snø og det var mange steinras den siste tiden. Alle guidede turer var opphørt en lengre periode grunnet den økte risikoen denne sesongen. Det var bare rett før vi reiste ned at temperaturene var normalisert og aktiviteten i fjellet var på nytt tilbake til normal drift.

Dette merker vi godt allerede vår første dag på fjellet. Vi har begge gått fra Aiguille Du Midi til Col du Midi noen ganger tidligere. Men denne turen utpreget seg spesielt negativt med lite snø, en del hard is, og mye åpne bresprekker. På tross av dårlige forhold tok vi oss ned til isbreen hvor vi brukte tiden på å gå i taulag i området for bli samkjørt på de tekniske tingene rundt det å gå sammen på isbre i høyfjellet. All tid brukt i høyden brukes til akklimatisering og gjør oss mer rustet til å holde oss aktive med lavere tilgang på oksygen. Vi slo oss ned for å spise lunsj ved den gamle revne taubanestasjonen til Col Du Midi som ble avviklet i 1958. Etter en vellykket dag på breen reiste vi tilbake til Chamonix for å få oss middag og hvile før neste dags prosjekt.

Reise til Saint Gervais og drømmen om seng på Tête Rousse.

Neste morgen, 14 september tok vi tog til Saint Gervais som ligger en 45 minutters togtur fra Chamonix. Vi tok toget til stoppet som heter St-Gervais-les-Bains – Le Fayet. Derifra måtte vi ta den alpine banen Tramway du Mont-Blanc som går fra Le Fayet til Nid D’igle. Tramway du Mont-Blanc starter rett over gaten fra togstasjonen ved Le Fayet. Togbillett kan kjøpes i Appen SNCF connect for 5.40 euro pr. vei. Billett med Tramway du Mont-Blanc koster 34 euro tur-retur. Turen til Nid D’igle byr på mye flott utsikt og unike inntrykk. Om man får seg plass på høyre side i toget på vei opp får man best utsikt.

For å komme seg fra Nid’Digle til Tête Rousse tar man til venstre etter endestasjonen og følger stien. Den er enkel å følge i starten, men blir mer utydelig når landskapet går fra vegetasjon og jord til å bare være stein. Heldigvis er det enkelt nok å komme seg på den beste veien oppover så lenge man løfter hodet og ser framover jevnlig for å orientere seg. Turen fra Nid’Digle til Tête Rousse er i underkant av 4 kilometer med 700 høydemeter og tar mellom 2 til 2.5 timer.

Det var i dag planen for uken skulle bli avgjort. Med overnatting på Tête Rousse ville toppen av Mont Blanc være innenfor rekkevidde uten å ta seg helt ut. Plan B var å sove på Nid D’igle. Men med Plan B var det 4 kilometer ekstra å gå hver vei. Med 700 høydemeter på det igjen. Det ville jo selvfølgelig la seg gjøre. Men det koster en del mer energi, og det krever tidligere start.

Vi gikk inn på Tête Rousse og oppsøkte resepsjonen inne forbi garderoben. Det ble litt trykking på tastaturet og sjekk av tilgjengelighet. Dessverre hadde de ikke plass til oss de neste par dagene. Men om 4 dager, den 18 september kunne de gi oss sengeplasser. Uten å nøle takket vi ja og tok det vi fikk. 4 dagers venting ga oss dårligere tid før hjemreisen vår tilbake til Norge den 22. september. Det var derfor bare realistisk med toppstøt den 19. eller 20. september. Dersom været ikke tillot en bestigning de to dagene, ville nederlaget bli et faktum.

Fra Tête Rousse fikk Andreas for første gang se hvordan ruten opp fjellet så ut. Det farligste partiet opp Goûter ruten kan man se fra Tête Rousse. Det er Grand Couloir. Her skal man krysse en renne som er svært utsatt for steinsprang. I snitt faller det stein ned denne rennen hvert 17 minutt. 15 juli 2026 omkom to klatrere da de krysset Grand Couloir. Med en slik tragedie så nærme i tid og sted setter det et preg over hva man selv skal begi seg ut på om noen dager.

Veldig fornøyde med å ha fått oss sengeplass fra 18. september gikk vi tilbake til Nid D’igle for å ta bane og tog tilbake til Chamonix. For å gjøre oss mest mulig klare for toppstøtet vi planla for 19. september trengte vi et opplegg for å gjøre oss sterkest mulig.

Akklimatisering og forberedelser.

Vi ønsket så mye tid i høyden som mulig, og beste måten å komme seg høyt på er å reise opp til Aiguille Du Midi. Rett ved Col Du Midi ligger det en hytte man kan overnatte på. Refuge Cosmique ligger på 3613 meter og er tilgjengelig for booking av privatpersoner. Vi booket oss sengeplass på nett og planla med ny tur opp til Aiguille Du Midi med overnatting denne gangen.

15. september dro vi igjen opp med gondolen. Vi tok oss ned igjen til Col du Midi og videre til Refuge Cosmique. Det var svært lite gjester på hytta denne tiden på året, så jeg og Andreas fikk vårt eget rom. Hvert rom har i overkant av 14 sengeplasser tett i tett. Disse rommene gir ikke mye rom for å føle seg som hjemme. Det er litt som å ta nattoget i kupe med fremmede, men istedenfor å ha hver sin seng ligger man alle sammen i en veldig stor seng sammen. Vi var ikke kjent med hva det betydde å bo på disse hyttene i fjellet fra før, men vi fikk nå en myk introduksjon til hva vi kunne forvente når vi skulle til Tête Rousse.

På Refuge Cosmique spiste vi en velsmakende middag med suppe til forrett, en kjøttrett med kylling, og fruktpai til dessert. Utover kvelden ble det en del dødtid. Været ute var kjølig og stjerneklart. For å slå i hjel litt tid kledde vi på oss og tok turen ned på Col du Midi for å ta litt bilder av stjernehimmelen. Vi fikk tatt noen bilder vi var godt fornøyd med og kunne legge oss med god samvittighet etter en produktiv dag. Dette var første natten vår i høyden, og symptomene på høydesyke begynte å melde seg. Redusert appetitt, høy hvilepuls og oppvåkning på natten pga den høye pulsen som kommer og går er ting man kan forvente. Andreas fikk sine første slike opplevelser. Andreas er en svært erfaren fallskjermhopper og speedrider. Men til tross for at disse aktivitetene foregår i høyden, så er oppholdet i høyden så kort at kroppen ikke reagerer negativt på det. Når kroppen blir utsatt for redusert mengde oksygen lenge nok vil den begynne å slite før den klarer å skille ut nok erythropoietin (EPO), og senere produsere mer røde blodceller for å tilpasse seg tynnere luft.

Søvnkvaliteten ble sånn høvelig denne natten. Men det var en belastning som ville gjøre oss mer forberedt på hva som ventet senere når vi skulle opp over 4800 meter over havet til toppen av Mont Blanc.

Da vi sto opp på morgenen 16. september, tok vi en workshop ute på isbreen hvor vi trente på å stoppe et fall ved å kjøre isøksen ned i snøen. Vi øvde på å skli med hodet først, på ryggen, og med bena først. Denne runden med trening er ikke bare viktig fordi man må kunne stoppe seg selv, eller turkameraten sin i tilfelle noen sklir. Den gir også bedre selvtillit og styrker grunnlaget for å håndtere uhell som kan oppstå.

Etter en økt med trening gikk vi tilbake til Aiguille Du Midi for å reise ned til Chamonix. til tross for at temperaturene i området var noe normalisert merket vi at forholdene var forverret siden sist vi gikk opp bare 3 dager tidligere. Der det sist var noe snø å gå på over de bratteste partiene var det nå is, innblandet med stein, jord. Vi var begge glade for at dette var siste gangen vi skulle opp dit igjen denne sesongen. Å gå med stegjern i bratt terreng på is er ikke spesielt behagelig. Stegjernene sitter godt når man får press på dem, men det er å foretrekke å gå i trinn på snø framfor skråning på is.

Tilbake på Aiguille Du Midi tok vi oss en runde som turister. Vi gikk rundt på stasjonen og så på de forskjellige utsiktspunktene og utstillingene som finnes der. En tur i kafeen med kaffe og brownies unnet vi oss og. Vi oppholdt oss på stasjonen noen timer bare for å klemme ut mest mulig tid i høyden. Vi kjente allerede nå at vi var sterkere enn for bare 3 dager siden. Det var en god følelse å ha med seg videre. Nede i Chamonix gikk resten av dagen til hvile.

Dagen etter, den 17. september satt vi av hele dagen til å slappe av. Vi hadde hatt noen fysiske dager i forkant, og kroppene trengte å hente seg inn litt før vi skulle reise til Tête Rousse neste dag som siste forberedelse før toppstøtet.

Veien til toppen begynner.

18. september var vi ferdig pakket og så klare vi hadde mulighet til å bli. På nytt tok vi tog til St-Gervais-les-Bains – Le Fayet, og Tramway du Mont-Blanc opp til Nid D’igle. På nytt var det 4 kilometer, 700 høydemeter og litt over 2 timer anmarsj til Tête Rousse. Når vi kom fram til hytta sjekket vi inn og fant sengene vi var tildelt. Denne gangen var vi ikke like heldige som på Refuge Cosmique. Det fylte seg opp med folk og rommet ble til slutt helt fullt. 18 fulle senger på rekke og rad i to høyder. Etter middag med 3 retter som på Refuge Cosmique gikk vi i seng for å få litt søvn sammen med våre 16 nye romkamerater.

01:45. 19. september går alarmene våre. Etter bare 2 timer søvn står vi opp i stillhet og kler smidig på oss for å ikke vekke de andre. Vi er først oppe av alle. Planen er å komme de guidede gruppene i forkjøpet opp Grand Couloir for å slippe å stå i kø over den farlige passasjen. Frokosten vår var to energi gels og litt vann. Helt klare og godt motiverte gikk vi ut døren på Tête Rousse klokken 20:20. Temperaturen ute var høyere enn forventet. Den lå rundt nullpunktet, og det var helt vindstille. Perfekte forhold så lenge man holder seg i bevegelse. Vi begge måtte ta av oss skalljakke for å ikke bli for varme.

På vei til Grand Couloir var det veldig stille. Vi hørte hele tiden etter steinras for å lodde stemningen vi kunne få når vi skulle krysse. Ved kryssingen sto vi ikke lenger enn helt nødvendig. jeg skjøt først fart over og passerte så hurtig jeg praktisk klarte. Trygt over ga jeg signal til Andreas om at det var hans tur. Fryktløs og effektivt navigerte han seg i mørket med kun hodelykten som guide over og kom seg trygt på andre siden. Vi var nå ferdig med det farligste på turen. Men vi skulle ned igjen senere samme dag.

Veien opp Grand Couloir opp til Goûter refuge består av en del klyving i bratt fjell. Det er relativt enkelt å finne veien, men man må stoppe opp litt av og til for å se seg rundt slik at man går rett. Alt ser veldig likt ut i lyset fra hodelykten. Ca 10 minutter etter vi var passert rennen ved Grand Couloir ser vi et til par klatrere som skal krysse. De krysser trygt på samme måte som oss. Men bare minuttet etterpå hører vi lyden av stein som begynner å rase på vår venstre side. Begge retter hodelyktene mot rennen og de andre klatrerne. I lyset av lyktene ser vi en stor stein fly forbi så fort at vi bare får et glimt. Om en stein på den størrelsen hadde rast inn en av de andre klatrerne, eller oss selv litt tidligere, hadde det definitivt blitt slutten for den som ble truffet. Dette var en realitetsorientering for oss, og ikke en spesielt god motivasjon for oss å krysse på nytt igjen senere samme dag på vei ned.

Natten var vakker med stjerneklar himmel og perfekte forhold. Etterhvert som vi klyvet oss opp mot Goûter refuge falt temperaturen drastisk. Etter 2 timer og 500 høydemeter kommer vi over kanten bortenfor Goûter refuge. Her endrer underlaget seg fra stein til snø. Vi endrer modus fra stein til snø med å ta på oss stegjern og etablere taulag. Skikkelig kaldt var det også blitt. Så jakke blir kledd på igjen. Jeg hadde glemt ullfrotte overdelen min i Norge, og hadde ikke spandert på meg en ny en. Så jeg hadde kun netting, t-skjorte av ull og skalljakke på overkroppen. Dunjakke hadde jeg i sekken, men var redd den ville bli for varm. Vi begynte å gå for å få varmen i oss igjen. Vi begge var kalde, og det eneste som holdt oss fra å bli hypeterme var å holde oss i bevegelse. Fra Goûter refuge gikk vi i ett strekk uten stans opp til ryggen på Dôme du Goûter 4260 moh. Nå begynte det å lysne. Bak Mont Blanc som nå kom til syne kunne vi se solen krype over horisonten. Det eneste problemet var at Mont Blanc blokkerte den fra å treffe oss. Solen ga oss en fantastisk utsikt og en utrolig flott morgen. Men noe varme ga den ikke. Fra ryggen på Dôme du Goûter kan man se siste stoppested under tak på ruten, Refuge Vallot på 4362 moh. Her er det eneste partiet på ruten som er slakt. Faktisk er det litt nedoverbakke på deler av dette partiet. Når vi kom fram til Refuge Vallot tok vi oss en tur innendørs for å bytte sokker og få på oss litt hvile. Det var ikke noe varmere inne enn ute. Men vi fikk oss en benk å sitte på mens vi skiftet sokker.

Turens første skikkelige pause på Refuge Vallot varte i 30 minutter. Med nye sokker, noen kjefter med vann og litt sjokolade var vi klare. Kroppene trengte næring, men var svært lite mottakelig for mat. Energi trenger man, så vi dyttet i oss noe for å ha noe og gå på.

Med nye sokker, dunjakken på og litt næring var vi på tur igjen. Vi hadde gått 4.5 kilometer og 1200 høydemeter på 5 timer og 10 minutter. Det var nå bare rundt 500 høydemeter igjen til toppen av Vest-Europa. Det eneste vi trengte å gjøre var å tenke positivt og sette en for foran den andre uten å falle eller få noe illebefinnende.

På vei oppover ser vi at solen kommer høyere og høyere på himmelen bak Mont Blanc. Vi visste at vi ville få sol på oss over en eller to kanter opp igjennom. Dunjakken jeg tok på meg var som forventet litt for varm å gå med, så den tok jeg av meg så snart varmen i kroppen var gjenvunnet. Andreas gikk godt pakket inn i sin slik han hadde gjort siden Goûter refuge. Han beskyldte meg for å være varmblodig.
Så snart solen var kommet høyt nok på himmelen, fikk vi noe vi det vi hadde ventet på hele natten. Lys og varme. Vi var slitne etter å ha gått så lenge i høyden på veldig lite søvn. Solen har en veldig god effekt på humøret i en slik situasjon.

8 timer og 30 minutter etter vi forlot Tête Rousse satte vi foten over siste knekken på tur opp. Andreas går først og setter foten sin på Vest-Europas høyeste punkt. Mont Blanc på 4807 meter over havet. Gleden av å endelig ha kommet opp et sted man har drømt om er vanskelig å slå. 6.2 kilometer og 1650 høydemeter var det fra Tête Rousse til toppen av Mont Blanc. Vi holdt i underkant av 1 km/t. Noe som høres veldig lite ut, men hva man kan forvente i slikt terreng i høyden.

På toppen fikk vi tatt litt bilder og nytt utsikten. Det var klar himmel, sol og nesten ingen vind. Det var noen andre grupper der oppe, men toppen er såpass stor at man ikke er til sjenanse for hverandre. Vi tok oss 50 minutter på toppen før vi vendte nedover.

Returen til Tête Rousse.

Turen ned gikk veldig godt for seg. Solen var kommet høyt og varmet godt. Vi kunne derfor ta av oss litt klær. Solkrem måtte vi ta på. Men vi var for sløv med å etterfylle, så vi ble litt solbrente begge to.

Mangelen på søvn begynte nå å tære på oss. Turen ned føles mer ut som en ting som bare må gjøres for å bli ferdig framfor en del av eventyret. Spenningen er derfor ikke en motivasjon lenger. Men turen ned er like farlig som turen opp. Blir man for uforsiktig, kan det skje et uhell. Man må derfor forsøke å holde seg skjerpet så godt det lar seg gjøre.

På vei ned Grand Couloir gikk det en del små steinras. Den høye temperaturen utover ettermiddagen smelter en del is som holder steinene på plass. Det er tryggere å passere på natten. Men dersom man går tur retur samme dag kommer man ikke unna å krysse på dagtid. Da vi skulle krysse Grand Couloir for siste gang gikk Andreas først og jeg etter. Begge kom seg over uten dramatikk. Men igjen, som natten før kom det steinras bare minutter etter at vi var krysset. Dette raser var mindre enn det vi så natten før. Men det var stort nok til å kunne gi alvorlige skader, eller føre til et fall ned rennen med fatale konsekvenser.

Vi var tilbake på Tête Rousse en halvtimes tid før middag. Vi brukte 6 timer ned mot de 8 og en halv timene opp. Totalt 14 timer og 50 minutter opp og ned med pauser og opphold på toppen. Nå kunne vi ferie med å kjøpe oss en pils hver i kafeen og skåle for en vel gjennomført tur. Trettheten vi følte på før vi kom inn igjen tok seg nå en pause, og med en boost i energi spiste vi middag og tok inn over oss for en bra tur vi hadde hatt.

Etter middag la vi oss i posene og sluknet raskt begge to. Vi sov begge to i ca 12 timer. Morgenen 20. september klokken 07:45 ble vi vekt av hyttevertene som skulle kaste oss ut fordi det skulle klargjøres til nye gjester senere på dagen. Vi pakket raskt ned det vi hadde og kom oss ut døren for å starte turen ned til Nid D’igle for å ta banen tilbake til Saint-Gervais.

Avslutning.

Turen til Nid D’igle, videre til Saint-Gervais, og siden til Chamonix gikk uten utfordringer. Å ta bane og tog tilbake til Chamonix var en deilig følelse siden vi nå visste at resten av oppholdet vårt kun var restitusjon og ferie. De to siste dagene gikk vi gjennom bilder og film vi hadde tatt underveis, og til å spasere rundt i Chamonix og se i butikker. Andreas fikk tatt seg et par flyturer fra mellomstasjonen til Aiguille Du Midi, og var med det tilbake i sporten og miljøet han trives best i. Turen til Mont Blanc ble brukt for å gjøre seg kjent med ruten opp til toppen, og for å kjenne hva som kreves. Et prosjekt i framtiden blir å gå opp og fly ned igjen.

Måten vi gikk fjellet på denne gangen med overnatting på Tête Rousse gjorde turen mye mer tilgjengelig enn sist jeg gikk i 2022. Da sov vi i telt på 1800 meter og gikk uten noe søvn i forkant av toppstøtet. Da var vi veldig nedbrutt på tur opp og hadde store utfordringer med å holde oss gående. Denne gangen med Tête Rousse som base klarte vi å gå til toppen med kun én god pause. Vi hadde aldri så mye motstand at tanken på å gi opp toppstøtet var til stede. I 2022 var vi i kontinuerlig kamp med oss selv for å fortsette å gå oppover. Bare et par hundre høydemeter fra toppen gikk tankene om det faktisk var så viktig. Slik blir det når man har vært våken i 29 timer, og har vært i fysisk aktivitet store deler av tiden.

Dersom man ønsker å gå Mont Blanc med guide er et vanlig opplegg: overnatting på Tête Rousse på vei opp, og overnatting på Goûter refuge på vei ned. Da blir turen ned en del kortere på toppstøt-dagen. Og man får passere Grand Couloir på de tryggeste tidene begge gangene. Fjellguidene har som nevnt mulighet til å booke soveplasser på nett i motsetning til privatpersoner. For vår del var det en av de store usikkerhetene for hvordan turen vår ville bli. Heldigvis ordnet vi oss soveplass på Tête Rousse. Men det var kun fordi vi tok oss bryet med å stille opp i resepsjonen og spørre.

Noe av spenningen med å gå uten guide er å utforske mulighetene som finnes i fjellet. Å stå på toppen er en veldig flott gevinst for alt arbeidet. Men det som gjør deg erfaren og mer rustet for framtidige prosjekter er all innsatsen som legges i å faktisk få seg opp og trygt ned igjen.

Kart.

Blå linje er toppstøtet. Grønn linje er turen fra Nid D’igle til Tête Rousse

Pakkeliste.

Trykk på kategoriene for å lese mer. Vi har listet opp hva vi selv brukte på turen for å gi en referanse.

Ytterklær

Inner- og mellomlag

Tilbehør bekledning

Overnatting

Bæresystem

Annet

For pakkeliste for turen kan du trykke på linken til Lighterpack under.